Det som er dessverre en del av bilsporten er ulykker. Det er uunngåelige, spesielt når man tenker på hvor høye hastighetene er. Man kan ha all slags reguleringer for å forsøke å gjøre det tryggere, men når en fører kommer inn i sving i over 200 kilometer i timen så ofte som disse førerne gjør, så er det naturlig at noe kommer til å skje. Som oftest får man vel egentlig bare lukke øynene å håpe på det beste. Positivt nok, så har det vært færre og færre slike ulykker i nyere tider, det kan vel bety at man har lykkes med å gjøre maskinene noenlunde trygge, selv om det å kjøre så fort er en risikosport uansett hvordan man vrir og vender på det.
En av de nyligste hendelsene var i 2009 da Carlos Pardo, som kjørte i Nascarløp, krasjet med sin bil i en murvegg i en hastighet på nesten to hundre kilometer i timen i Mexico. Det får en til å tenke på hvor stor mulighet en person har til å overleve når man krasjer i så stor hastighet. Og det fører jo til større medieoppmerksomhet, som igjen fører til sterkere sikkerhetsreguleringer for å forhindre at noe slikt skal skje igjen. Før denne 
hendelsen i 2009 så var det faktisk i 1994 at den siste dødsulykken skjedde i høyprofilerte konkurranser, og det var da den legendariske Formel 1 sjåføren Ayrton Senna mistet livet på Imola. Det store mediefokuset som hans død innebar, gjorde at ikke bare banereguleringer ble satt under større fokus, men også alt som hadde med sjåføren og hans utstyr å gjøre også. Man vet jo aldri når noe tragisk skal skje, det ser man jo blant annet med Michael Schumacher sin ulykke på en skiferie, og nå som han har ligget i koma i flere år. Han kom seg uskadet gjennom alle årene i motorsport, mens det var noe så uskyldig som en skiferie som rammet han.
Men sånn har det ofte vært, at en ulykke må til slik at de som bestemmer tar til vettet og gjør noe med det for å forhindre at det skjer igjen. Mange ønsker å spare penger, og sikkerhet og trygghet koster å ha, men det er ingenting opp mot et menneskeliv, mener nå i hvert fall vi.